Fruen og jeg har vært på tur, til Strømstad, ordentlig Harrytur. Der kjøper du to og betaler for tre. Neidu, du lurer ikke fruen, det er nok omvendt, det har de funnet ut der borte i svenska Nordstan, eller Nordby'n som de kaller området. Du går og går mens hodet virrer og øya blir store over alle tilbudene og øra trøtte av den jevne summingen av stemmer og lokkende musikk.
Vi skulle kjøpe julegaver. Nå ble det ikke mange av det slaget, det er utrolig hvor lite en finner når en trenger det. Men fruen fortvilte ikke, hun visste om et par butikker som hadde akkurat det vi (hun) egentlig så etter. Kjøttbutikker. Og der fant vi det vi trengte, eller trenger må jeg si, for det er jo handling i dag for bruk i morgen det er snakk om.
Vi gikk innom eller forbi alle butikkene, og ting var utstilt både på gulv og i hyller. Hos Claes Olsson er det duppeditter i mange slags varianter og størrelser, og en ting der fanget min frues oppmerksomhet. En peis med steiner i bunnen og flammer som slikket oppover i peisinnsatsen. Det var en fryd, både for øyet og lommeboka. Hvor får du egentlig en panelovn til under 50 øre per Watt? I ettertid påstår fruen at det var jeg som ville ha den saken, men vi har jo vært gift så lenge at jeg visste at hun ønsket seg en slik. En av naboene i Spania har jo noe lignende, og jeg husker tross alt hennes reaksjon da det viste seg at de har en slik nydelig peis. Når jeg da i tillegg savner en elektrisk ovn for å spe på varme i stua på kalde dager, da var det ikke vanskelig for meg å si «ja, den tar vi».
Som du skjønner, vi kjøpte peisen og dro den med oss til Norge. Men enda så kaldt det har vært i desember så har vi ikke montert den ennå, og det til tross for at vi har to alternative monteringssteder, og jeg tror det er gjort på et kvarter å få den på veggen og i funksjon når alt verktøyet er på plass.
Nå er det slik at vi allerede har en peis i stua, en skikkelig fin en, med natursteinspipe, - hette og ditto brannmur – flere kvadratmeter. Og dette fikk vi i klartekst høre av en av våre greie døtre som plutselig viste sitt sanne «jeg» da hun fikk høre om investeringen. «Hva? Har dere kjøpt en slik? Og så dere som har en så fin peis?»
Jeg må innrømme det, vi har Norges fineste natursteinspeis, med støpejerns innsats og glassdører som kan lukkes, og den varmer som vulkanen Timanfaya på Lanzarote i sin tid gjorde. Claes Olssons peis vil nok falle igjennom, og det er fare for at vår vakre natursteinspeis kommer til å bli malplassert sammen med Claes' klassepeis. Dattera vår har et poeng, det blir et kulturkræsj der finkulturen møter Harrykulturen og blir dratt ned i middelmådighetens mørke myr.
Stua er altså ikke lenger et sted for Claessepeisen, og vi har foreløpig endt opp med en mulig plassering – soverommet. Der har vi en hel vegg som i alle år har vært ledig. Henger vi peisen der kan jeg ligge på rygg i sengen og bare løfte så vidt på hodet, eller eventuelt ligge avslappet med armene under hodet, og se de vakre peisflammene slikke oppover steinene som om de var glødende gull. Og med fjernkontrollen kan jeg velge om jeg vil ha 1000 eller 2000 Watt. Jeg kommer rett som det er til å velge full styrke. Jeg har nemlig håp om at den frosne frua mi skal bli ordentlig heit. Og jeg tør nesten ikke tenke på hva som kan skje da. Jeg har jo hatt mine drømmer om henne og meg på et reinsdyrskinn foran peisen. Jeg øyner en mulighet. Men jeg dropper gladelig reinsdyrskinnet.
